Oppsigelser av spillerkontrakter

Kort om oppsigelse av spillerkontrakter ved svikt i klubbens økonomi:

Oppsigelsesreglene etter den «gamle» spillerkontrakten har etter vår mening fortsatt relevans i forhold til oppsigelsesreglene etter den nye spillerkontrakten.

Reglene om oppsigelse av den gamle spillerkontraktene ble klargjort i av Høyesterett (HR) i Notoddendommen, og er som følger:

I henhold til spillerkontraktens vedlegg 1 pkt. A) 1. kan klubben si opp spilleren med en måneds varsel når «klubbens økonomi svikter vesentlig i forhold til realistisk oppsatt budsjett».
 

Bestemmelsen oppstiller to vilkår:

1. Vesentlig svikt i klubbens økonomi

2. At det dreier seg om en svekkelse i forhold til realistisk oppsatt budsjett

HR tolker vilkårene dit hen at NFF har ønsket «at vesentlig svekkelse av klubbens økonomi, som etter arbeidsmiljølovens alminnelige oppsigelsesregler vil utgjøre en saklig oppsigelsesgrunn, alene ikke er tilstrekkelig til for å si opp spillere. Ut fra ønsket om at klubbene skulle legge opp til en ansvarlig økonomisk drift, har begge parter i avtalen funnet det formålstjenlig å begrense oppsigelsesadgangen sammenlignet med det som eller gjelder i arbeidslivet.
 

På denne bakgrunn kan tankegangen bak arbeidsavtalens oppsigelsesbestemmelse ved svikt i klubbens økonomi oppsummeres på følgende måte: Man har i utgangspunktet ikke ønsket en oppsigelsesadgang ved tidsbestemte kontrakter, idet spillerne har behov for å kunne innrette seg i avtaleperioden. Dette innebærer at det i utgangspunktet er klubben som har risikoen for utviklingen i klubbens økonomi. I den grad klubben inngår kontrakter over flere år uten å sørge for at disse er forankret i en trygg økonomi, vil den således ikke kunne gå til oppsigelse for å rette opp økonomien når denne svikter. Men dersom det oppstår vesentlig svikt i forhold til realistiske forventninger til økonomien, er det rimelig at klubben kan gå til oppsigelser.»
 

Når det gjelder konkret om vilkåret til «vesentlig svikt i klubbens økonomi» uttalte HR at en reduksjon i klubbens inntekter på ca. 40 % på et år, helt klart tilfredsstilte dette kravet. Hva som er et minimumskrav for å tilfredsstille dette vilkåret, sier imidlertid HR ingenting om. Dette må således bero på en konkret vurdering i hver enkelt sak. Etter vår mening vil imidlertid en økonomisk svikt på 10 % ikke tilfredsstille vesentlighetskravet.
 

Når det gjelder vilkåret om at svikten må relateres til et realistisk oppsatt budsjett, mener HR at dette må tolkes til «om forventningene som har vært stilt til klubbens inntekter, har vært realistiske.»
 

Dette spørsmålet kan besvares med å se på årsakene til at økonomien har sviktet. HR mener at en reduksjon av inntektene pga. nedrykk helt klart ikke gir grunnlag for oppsigelse. HR mener at «risikoen for nedrykk gjelder alle lag, og de fleste lag vil vel mene at de før sesongens start hadde realistisk forventning om fortsatt spill i den divisjonen de er i. Skal nedrykk i lavere divisjoner gi oppsigelsesadgang, må dette reguleres særskilt i avtalen.»
 

Dette innebærer i realiteten at enhver inntektssvikt som er et resultat av at klubben ikke innfrir dens sportslige forventninger, ikke danner grunnlag for oppsigelse av spillere. Som eksempel kan nevnes svikt i billettinntekter og sponsorinntekter.
 

Dersom den økonomiske svikten skyldes forhold som klubben ikke kunne forvente, f eks at en av klubbens sponsorer går konkurs, vil dette derimot danne grunnlag for oppsigelse av spillere.

Vi understreker at arbeidsmiljølovens oppsigelsesregler kommer i tillegg til ovennevnte krav. I praksis vil dette innebærer at arbeidsmiljølovens krav til saksbehandling kommer til anvendelse, all den tid spillerkontraktens vilkår til oppsigelse er strengere en arbeidsmiljølovens materielle vilkår til «saklig grunn».
 

Kort om oppsigelse av spillere etter den nye spillerkontrakten

I henhold til den nye spillerkontraktens pkt. 6.3 kan klubben si opp spillerkontrakten dersom det foreligger «berettiget årsak» (tilsvarende «just cause» etter FIFAs regler). NFF har blant annet endret dette slik at bestemmelsen harmonerer med FIFAs regelverk.
 

NFF har utarbeidet en god veileder til ny standardkontrakt for profesjonelle spillere. Vi anbefaler derfor at klubbene leser denne. NFF har imidlertid ikke tatt konkret stilling til om svikt i en klubbs økonomi omfattes av kravet «berettiget årsak». Bakgrunnen for dette er etter hva vi er kjent med at det ikke foreligger noe praksis fra FIFA angående dette temaet.

Den rettslige situasjonen er derfor uklart hva gjelder klubbens oppsigelsesrett ved økonomisk svikt. Etter vår mening vil det imidlertid kunne oppstå klart uheldige og urimelige situasjoner dersom en klubb aldri skal kunne si opp spillere med bakgrunn i økonomisk svikt. Det som etter vår mening dog synes klart, er at klubbenes oppsigelsesadgang i hvert fall ikke er bedre enn det som følger av Notoddendommen, jfr. våre kommentarer over. Spørsmålet er derfor om klubbenes oppsigelsesadgang er slik den fremgår av Notoddendommen, eller om den er enda snevrere.
 

Etter vår mening er det rimelig at de situasjoner som HR mener danner grunnlag for oppsigelse i henhold til Notoddendommen, også vil anses som «berettigede årsaker» etter den nye spillerkontrakten. Dette vil også skape forutberegnelighet for partene i kontrakten, klubbene og spillerne.

Ettersom hverken NFF eller FIFA har vurdert dette spørsmålet, er det naturlig nok vanskelig å trekke noen klare konklusjoner hva gjelder den nåværende rettslige situasjonen.
 

Viktige konsekvenser for klubbene

Med bakgrunn i den begrensede oppsigelsesadgangen klubbene har, er det prekært at klubbene hensyntar dette ved inngåelse av spillerkontrakter. Klubbene kan ikke på lik linje med vanlige bedrifter redusere sine kostnader ved hjelp av nedbemanning. Spillerlønninger, herunder oppbyggingen av lønns- og bonussystemer, bør således reflektere rettssituasjonen.
 

Med dette mener vi blant annet at spillernes lønn i større grad en tidligere bør være avhengig av klubbens ulike inntektskilder (som f eks publikumsinntekter, sponsorinntekter, plassering på tabell, opp- og nedrykk mv). På denne måten vil klubbens økonomiske risiko balanseres mellom klubb og spiller.

I lys av ovennevnte forhold bør klubbene være varsomme med høye fastlønner og bonuser knyttet til f eks antall spilte kamper mv.
 

Et tiltak som kan bidra til å dempe klubbens lønnsnivå, er å gi enkelte spillere adgang til å inngå egne markedsavtaler som et substitutt til lønnen. Dette vil være mest relevant for de mest profilerte spillerne, hvilket også normalt er de spillerne som vil kreve mest i lønn.
 

En slik modell er helt lovlig i henhold til NFFs og NIFs regler, forutsatt at klubben står som part i slike sponsoravtaler. Det er imidlertid prekært at klubben innarbeider interne retningslinjer på hvordan dette skal håndteres mellom klubb og spiller, herunder slik at klubben har kontroll over dens markedsrettigheter. En forutsetning for at et slikt system skal fungere er f eks at spilleren alltid må få klubbens aksept før forhandlingene med sponsoren påbegynner, slik at klubben kan vurdere en potensiell bransjekollisjon med egne sponsorer. Ved at klubben skal være part i avtalen, vil også kontrollfunksjonen være opprettholdt. Et slikt system benyttes innen den individuelle idretten og har medført at disse forbunden utnytter dets rettigheter optimalt.