Forsikringsbehovet innen idretten

1. Forsikringsbehovet
Et idrettslags forsikringsbehov er et utslag av to faktorer. 

For det første, det risikopotensialet som knytter seg til idrettslagets virksomhet. Risikopotensialet er grovt forklart idrettslagets mulighet til å pådra seg ansvar, for eksempel i form av straffeansvar eller erstatningsansvar dersom et tap eller en skade oppstår. 

For det andre, behovet for dekning dersom ansvaret gjør seg gjeldende. Med dekning mener vi her bortfall/reduksjon av idrettslagets kostnader (for eksempel økonomiske eller materielle kostnader som følger av skaden eller tapet) ved at forsikringsselskapet/andre betaler disse.

2. Risikopotensialet
Når risikopotensialet skal kartlegges, må det som nevnt først og fremst vurderes opp mot det potensialet idrettslaget har for å pådra seg ansvar for skader eller tap. 

Ansvar for skader eller tap kan utledes av lovfestet eller ulovfestet grunnlag. Det er i norsk rett åpnet for at ansvaret både kan være objektivt eller subjektivt. 

Objektiv ansvar betyr ansvar uten skyld. Det sentrale er at den skadelidte skal vernes mot en risiko han ikke kunne forvente eller burde vært forberedt på å forvente. Subjektivt ansvar kalles også skyldansvar/culpa-ansvar. I utgangspunktet må skadevolder kunne bebreides for at han opptrådte slik han gjorde. Det betyr at han burde handlet annerledes og dermed unngått å forvolde skaden (aktsomhetsnormen) 

2.1. Mer om det lovfestede ansvaret
Det finnes en rekke lover som er av betydning for det ansvar idrettslaget kan ha. Merk at noen lover nedfeller et objektivt ansvar. Eksempler på områder med lovfestet ansvar: 
• Ansvar for ansatte – Yrkesskadeforsikringslovens § 3 
• Ansvar for motorkjøretøy – bilansvarsloven 
• Ansvar for produkter – produktkontrolloven 
• Ansvar for dyr – skadeerstatningsloven § 1-5 

2.2. Mer om det ulovfestede ansvaret 
Det kan oppstå ansvar både på et ulovfestet objektivt (ansvar uten skyld) eller subjektivt grunnlag (skyldanvar). Erstatningsplikt på bakgrunn av et skyldansvar beror på forholdet mellom skadevolder (organisasjonsleddet selv eller noen det er ansvarlig for) og skadelidte. Det må foreligge et økonomisk tap, årsakssammenheng og et ansvarsgrunnlag. Ansvar på bakgrunn av et objektivt ulovfestet grunnlag bygger på det prinsipp at den som er nærmest til å bære ansvaret for skade, også må svare for det tapet som har oppstått. 

2.3. Typiske tilfeller der ansvar kan oppstå for et organisasjonsledd i idretten
1. Arrangøransvar (virksomhetsansvar) 
2. Ansvar for anlegg som eier/leier 
3. Arbeidsgiveransvar 

4. Underslag 
5. Styreansvar 

En god vurdering av risikopotensialet er dermed avgjørende for å fastslå hvilken dekning et organisasjonsledd bør og må ha. Det finnes i stor utstrekning forsikringsprodukter som er ment å dekke behovet.

3. Dekningsbehovet 
Dekningsbehovet er til dels fastslått av myndighetene, som har gitt enkelte lovpålagte forsikringskrav. Videre er det opp til det enkelte idrettslag å fastslå hvilken dekning som er nødvendig. 

3.1 Lovpålagte forsikringer 
Det eksisterer som nevnt lovpålagte forsikringskrav. Om idrettslaget omfattes av bestemmelsene vil variere og henge nøye sammen med idrettslagets virksomhet/eiendeler mv. I tillegg finnes det lovgivning som krever konsesjon eller andre tillatelser for bestemte tiltak, som igjen ofte krever en bestemt forsikring.

Den presenterte listen er i så måte ikke uttømmende.

3.1.1 Idrettslagets arbeidstakere 
• Yrkesskadeforsikring, jf hhv. yrkesskadeforsikringsloven § 3 eller folketrygdloven. 
• Offentlig tjenestepensjon (OTP) (strengt talt ikke en forsikring, men nevnes likevel), jf lov om obligatorisk tjenestepensjon § 2. Loven stiller enkelte minstekrav til antall ansatte, stillingsprosent mv, slik at det ikke er gitt at alle idrettslag er omfattet av loven. OTP er ikke pliktig å tegne for ansatte med en stilling mindre enn èn femdel av full stilling, jf. foretakspensjonsloven § 3-5 og innskuddspensjonsloven § 4-2. Det er likevel mulig å tegne OTP for disse arbeidstakerne også. 

3.1.2 Idrettslagets virksomhet 
• Ansvarsforsikring for heisanlegg, jf. lov om anlæg av taubaner og løipestrenger av 1912 
• Ansvarsforsikring for motorkjøretøy, jf. bilansvarsloven 
• Underslagforsikring, jf. NIFs lov § 2-11.

4. Forsikringer et idrettslag automatisk har gjennom tilslutning til NIF 

Barn til og med 12 år dekkes gjennom NIFs Barneidrettsforsikring.

5. Forsikringer et idrettslag bør vurdere

5.1. Forsikring av medlemmer
Etter vår mening bør alle medlemmer ha en ulykkesforsikring – dvs. forsikring mot skader påført ifb. organisert idrettsutøvelse og dugnader mv. 

Dette vil, jf. pkt 4.1, normalt sett først og fremst gjelde forsikring av medlemmer fra og med 13 år. Det må likevel alltid vurderes i hvilken grad Barneidrettsforsikringen er tilstrekkelig også for de medlemmene som er under 13 år. 

I tillegg bør det vurderes andre skadeforsikringsordninger, men dette vil være svært avhengig av den idretten som utøves. 

Etter vår mening bør også medlemmer være dekket av en reiseforsikring i forbindelse med idretts- (”tjeneste-”)reiser.

Ved vurdering av forsikringsbehovet for den enkelte klubbs medlemmer, bør det alltid undersøkes i hvilken grad medlemmene er dekket gjennom alternative forsikringsordninger. Særforbundene har ofte krav til å betale en lisens for å kunne delta i deres konkurranser. Innbakt i slike lisenser er normalt ulike forsikringer for medlemmet/utøver. 

5.2. Forsikring av organisasjonsleddets eiendeler 
Bygninger og anlegg bør være forsikret. Andre eiendeler og ”innbo” bør også forsikres. 

5.3. Forsikring ved arrangementer 
Det bør også alltid gjøres en vurdering om et idrettslags arrangements størrelse tilsier at det bør tegnes en tilleggsforsikring.

5.4 Styreansvarsforsikring

Se eget tema om dette på Klubbpakka.